Sand blåser over veien, rundt mørke klippeformasjoner som dukker opp av sletten. Langsomt og ustoppelig beveger de honninggule sanddynene seg over mørk rød jord mot det asurblå havet. Den 2000 meter høye ryggen av de østlige Hajarfjellene hever seg majestetisk i horisonten. Og det blå vannet i lagunen Khor Garama ser nesten uvirkelig ut. Svøpt i et nesten magisk lys trer de trange sluktene fram, med dype sjøer, omgitt av saftiggrønne bananplanter og daddelpalmer. Strendene ved Ras al Jinz, der tusenvis av skilpadder hvert år legger eggene sine, lyser i gull.
Provinsen Sharqiyah som ligger ytterst på østkanten av den arabiske halvøya er preget av sterke kontraster, i fargenes spill og landskapets form. Også menneskers forskjellige levemåte treffes her.
Fremdeles trekker beduinene i Wahiba med sine kameler, geiter og palmebladhytter over de endeløse viddene i sandhavet. For dem er frihet og mobilitet viktigere enn gods og gull. Men innbyggerne av oasene har bygget seg flotte hus som de har forsvart opp gjennom århundrene. Utallige vakttårn, bygninger, nesten små festninger, vitner om tidligere tiders rikdom og turbulente tider.
De tunge, rikt utskårne portalene inn til husene kommer fra Østafrika. De kom med skip til havnen i Sur og transportert videre derfra med kamel. Den viktige karavaneveien fra Sur gikk mellom fjell og ørken til landets indre.
Sur var porten til Sansibar og India, handlesplass for krydder, elfenben, gull og silke. Her bygges fremdeles dhaus, de raske arabiske båtene med slik elegant baug.
Store deler av fjellområdene er tynt befolket og vanskelig tilgjengelig. Her har men funnet hemmelighetsfulle gravtårn – opp til 8 meter høye og eldre enn pyramidene i Egypt. Verdens nest størst hulekammer er også gjemt her; «Majlis al Jinn», åndenes samlingsrom. I de trange dalene og sluktene finnes det enda en skatt: vann. Menneskene brukes ikke bare den kostbare væsken fra de dype reservoarene til åkervanning i dalene - det er samtidig drikkevannet deres.