Allerede for to tusen år siden dro romerne av gårde til eventyrlandet i orienten for å finne det stedet der det er trær som det dryppet gull ut av barken på. Gull i form av verdifull harpiks. De kalte stedet Arabia Felix – lykkelige Arabia – men de fant aldri stedet de søkte.
Duften av røkelse møter deg overalt i byene og landsbyene i Dhofar, den er en del av hverdagen. Den som besøker den gamle suqen i Salalah dykker ned i en raffinert verden av dufter.
Dynene i Rub al Khali ved grensen til Saudi-Arabia er høye som fjell, de dype canyonene er urtidslandskaper som har ett seg nordover fra kystfjellene i Mäanderen og inn i sletteområdet. Helleristninger og uforklarlige skrifttegn gir vitnemål om tidligere tiders bosetting.
Når den arabiske halvøya synker ned i den glødende sommervarmen rømmer tusenvis av turister for varmen og søker tilflukt i Salalah. For fra juli til september hyller utløperne av monsunen denne kyststripen i regn og tett tåke. Vegetasjonen i fjellene eksploderer – et kjølig, grønt paradis midt i et varmebekken.
Salalah, den som lyser, er Omans nest største by. Den strekker seg 1,5 km langs en endeløs strand, omringet av et belte av subtropiske plantasjer.
Under et grønt tak av kokospalmer vokser bananer og papayaer spesielt godt. De modne, søte fruktene selges langs veien, en fristelse det er vanskelig å stå imot.
Samharam, Al Baliid og Shisr – disse betydelige arkeologiske byene langs det som en gang var røkelsesveien er i dag verdenskulturarv og beskyttet av UNESCO. Den magiske virkningen de hadde på romerne allerede i antikken har de beholdt og virker på oss den dag i dag.
