Oman er en ung nasjon og i stadig omveltning. halvparten av befolkningen er under 18 år. Takket være det utmerkede helsevesenet – av WHO klassifisert som verdens beste – har forventet levetid steget fra 49 til 71 år i løpet av de siste tyve årene.
Ansiktene du møter og språkene du hører speiler Omans lange tradisjon som sjøfartsnasjon.
Mange familier har levd i flere generasjoner i de gamle handels-støttepunktene i Østafrika og Belutschistan og snakker fremdeles swahili eller urdu. Hudfarge har ingen betydning. De fleste fremmedarbeiderne kommer fra India eller Pakistan, et fåtall fra Europa.
Kvinner er like samfunnsbærende i Oman som menn. De arbeider utenfor hjemmet, finnes i managementstillinger og på regjeringsnivå. Oman er den eneste gulf-staten med kvinnelige ministere. Mange kvinner kler seg tradisjonelt, men like mange velger en vestlig stil. Det er ikke noe krav om slør; på universitetet blir menn innkvotert - der er kvinnene i flertall.
Sultanatet har en forfatning siden 1996. 
Sultanen er statens overhode. Parlamentet består av de to kamrene Konsultivrådet og Statsrådet. Alle kvinner og menn over 21 år har aktiv og passiv stemmerett.
Livet i Oman har gjennomgått dramatiske forandringer i Sultan Quaboos regjeringstid. I 1970 sto stammefeider fremdeles på dagsordenen, analfabetisme og epidemier sterkt utbredt. I dag er landet er mønstereksempel på godt utbygget helsevesen og skolesystem. Den velutbygde, moderne infrastrukturen gjør livet lettere selv i de mest avsidesliggende fjellbygdene.
Islam fungerer som et bindeledd mellom de forskjellige grupperingene i landet og sikrer den kulturelle identiteten i tider preget av store omveltninger. Oman har preget Islam på sin egen måte: Ibadiyah. Denne skolen fra år 700, som de fleste omanere bekjenner seg til, har demokratiske grunntrekk og er preget av toleranse og fredsælhet. I Oman finnes kristne kirker og hinduistiske templer.
